Taler ved medaljeoverrekkelsen

sep. 20, 2009

Gå til: Tale ved ass. fylkesmann Rune Fjeld
Gå til: Tale ved NEL-leiaren

Tale ved ass. fylkesmann Rune Fjeld

Tale i forbindelse med utdeling av H.M. Kongens fortjenstmedalje i sølv til Elna Kristine Matland, Grand Hotel Terminus, fredag 18. september 2009 kl. 15.00.

(Foto: Jardar E. Abrahamsen)

Jeg har i dag fått det hyggelige oppdrag å rette en hilsen og takk til deg for din store samfunnsinnsats over lang tid i form av aktivt virke i frivillig organisasjonsliv i nærmere 70 år. Du har i løpet av et langt liv nedlagt en formidabel innsats for norsk samfunnsliv gjennom ditt yrke som lærer, verv i fagforeninger og frivillige organisasjoner, kommunale verv og ikke minst i esperantobevegelsen.

Du ble utdannet som lærer fra Lærerhøgskolen på Stord i 1944. Etter det arbeidet du ved flere barneskoler i Bergen kommune, inntil du i 1960 flyttet til Sauda. Der hadde du ditt arbeidssted ved Fløgstad skole frem til 1981.

I din tid i Sauda var du ikke bare engasjert i form av ditt arbeid som lærer. I løpet av 10–12 år hadde du en lang rekke kommunalpolitiske verv, og gjorde en viktig politisk innsats på grunnplanet. Det vil føre for langt å gi en nøyaktig oversikt over vervene. Men la meg nevne at du har vært medlem eller varamedlem i formannskapet, kommunestyret hvor du representerte Venstre og Det Nye Folkepartiet, plannemnda for barneplassering, skolestyret, kulturutvalget og bygningsrådet.

Som om dette ikke var nok, i tillegg familie med mann og tre barn, engasjerte du deg også i frivillig arbeid. Du hadde i noen år tillitsverv i Sauda lærerlag og var styremedlem i Rogaland lærerlag i seks år. Dessuten var du leder i Sauda Hjemmenes Vel – senere Sauda husmorlag – i fem år, og deretter styremedlem i husmorlaget inntil du flyttet fra Sauda til Bergen i 1981.

Og du har bevart ditt samfunnsengasjement på dine eldre dager – som aktiv samfunnsdebattant hvor du klart gir til kjenne dine oppfatninger om større og mindre samfunnsspørsmål.

Du lærte deg språket esperanto i en alder av 18 år. Det skulle komme til å ha stor betydning både for deg og for esperantobevegelsen. Du ble straks medlem i Bergen Esperantoklubb. Der var du også aktiv gjennom hele verdenskrigen, tross de problemer det medførte for bevegelsen da virksomheten måtte tones ned. Esperanto var under krigen forbudt i Tyskland, men ikke i Norge.

På et tidspunkt tok du «høyere eksamen» i esperanto, og underviste i språket på Bergen Katedralskole. Dette førte til at Norsk Esperanto-Forbund oppfordret deg til å ta esperanto-lærereksamen – noe som vel tilsvarer den tids «bifag» på universitetet. Dette gjorde du i 1946 med toppkarakter, og som den andre nordmannen i historien, hvilket ble lagt merke til selvsagt i esperantokretser, men også i pressen.

Hver sommer i årene 1947–1954 arrangerte Vestlandets krets en internasjonal ferieuke i Lofthus i Hardanger, med deg og din ektefelle som drivende krefter, og med deltakere fra 10–12 land.

Da du i 1960 flyttet til Sauda, blåste du nytt liv i Sauda esperantoklubb, og dette er ett av en lang rekke tillitsverv du har hatt i norsk esparanto-bevegelse. Jeg skal nevne noen av disse.

Fra 1960 var du leder i esperantoklubben i Bergen, og som nevnt var du også leder i tilsvarende klubb i Sauda. Du har også vært leder for pressetjenesten i Norsk Esperanto-Forbund, styremedlem i Vestlandets krets, leder for den lokale eksamenskomiteen både i Bergen og i Sauda, medlem i den nasjonale eksamenskomiteen i mange år, leder for fagseksjonen forbundet i flere år, åtte år som representant i Landsrådet til forbundet, samt vært radio- og tv-ombud og leder for valgkomiteen i forbundet.

Men ikke minst var du leder i seks år av Norsk Esperanto-Forbund. Og det kommer vel ikke som noen overraskelse at du i dette vervet ble oppfattet som systematisk, effektiv og resultatorientert, bl.a. ved at du allerede før ledervervet hadde vært med på å utarbeide en aksjonsplan for forbundet.

Det er en allmenn oppfatning at det er mye din ære at verdensforbundet av esperantobevegelsen la den prestisjetunge verdenskongressen sin til Bergen i 1991.

Allerede i omtale i 1971 i Norvega Esperantisto heter det at du hadde holdt tallløse kurs og skrevet en stor mengede artikler i ulike esperantotidsskrifter. Omtalen i tidskriftet nr. 2/1971 avslutter med den konklusjonen at de fleste esperantister ikke ville ha oppnådd halvparten så mye på hundre år som du har klart på femti. Og det var altså i 1971!

Og du har sannelig fortsatt etter dette. I dag, i en alder av 88 år, er du fremdeles aktiv medlem i Bergen Esperantoklubb, og bidrar med program på møtene, og med innspill, råd og meningsytringer.

Ditt langvarige engasjement i esperantobevegelsen, har også medført verv internasjonalt i moderorganisasjonen Universala Esperanto-Asocio (UEA). Her vil jeg særlig nevne at du i 12 år har vært Norges representant i Rådet til UEA, som er organisasjonens øverste internasjonale organ.

Ditt nærmest livslange og betydelige engasjement har også ført til at du har mottatt en lang rekke hedersbevisninger fra esperantobevegelsen. Her er det verdt å neve at under esperantokongressen i Wien i 1992 ble du utnevnt til æresmedlem i UEA, og du er i dag den eneste i landet med slikt medlemskap.

I dag er det H.M. Kongen som hedrer deg for din innsatsen med sin fortjenestmedalje. I medaljestatuttene heter det bl.a. at medaljen kan gis for

«særlig fortjenstfull innsats over lenger tid i samfunnsliv, ved innsats i frivillige organisasjoner eller ved annen personlig virksomhet av samfunnsnyttig betydning.»

Dette kriteriet har du til fulle oppfylt.

Det er en ære og glede for meg på vegne av H. M. Kongen å overrekke deg fortjenstmedaljen i sølv med tilhørende diplom.

Tale ved forbundsleiaren

Tale til Elna Matland fredag 18.9.2009
ved leiaren i Norsk Esperanto-Forbund, Jardar Eggesbø Abrahamsen
i høve overrekkinga av H.M. Kongens fortenstmedalje i sølv.

Gode Elna.

(Foto: Judith P. Abrahamsen)

Då styret i Norsk Esperanto-Forbund byrja å nøste i merittane dine, visste me allereie på førehand at dette kom til å ta tid. Det me derimot ikkje visste, var kor omfattande arbeidet ditt faktisk har vore. Me innbilte oss at du hadde lagt ned ein enorm innsats for esperantorørsla, men di meir me nøsta, di meir forstod me at orda «enorm innsats» rett og slett var for små.

Mykje av det du har gjort, har me allereie høyrt nemnt, og alt vitnar om at du er eit organisasjonsmenneske:

Du hadde vel knapt lært esperanto, før namnet ditt dukka opp i klubbavisa for Bergens Esperantoklubb – som redaktør. Du har sagt til meg at dei var så ivrige i klubben etter å aktivisere deg.

Men eg trur det kanskje er mange her i dag som har ein mistanke om at det var ikkje berre klubben som var ivrig.

Du må naudsynleg ha vore ivrig då du sykla til kretsstemne i Vikedal i 1942, midt under krigen, tre år etter at du lærte esperanto. Resultatet av den sykkelturen var at Bergens-klubben neste år melde seg inn i Vestlandets krets.

Ved frukostbordet på landsmøtet no i sommar lærte du oss ei takk for maten-regle: «Pro la manĝo dankon, ni ne trovis mankon, dankon.» Kvar hadde så denne regla oppstått? Jau, på det årlege Lofthus-arrangementet på 40- og 50-talet som me allereie har høyrt om, og der du hadde ein ikkje ubetydeleg finger med i spelet.

Då du fylte 50, skreiv Carl Støp-Bowitz i medlemsbladet Norvega Esperantisto at du er «unu el la plej dinamikaj esperantistoj en Norvegujo» (ein av dei mest dynamiske esperantistane i Noreg). Og han hadde belegg for påstanden: «Tra la jaroj ni trovas ŝin en preskaŭ ĉiuj eblaj oficoj de la movado» (Opp gjennom åra har me funne henne i nesten alle mogelege verv i rørsla). Og så brukte han 26 liner i medlemsbladet på å ramse opp veldig overflatisk ulike verv og andre gjeremål i norsk og internasjonal esperantorørsle.

Me høyrde i stad at Støp-Bowitz avslutta sin gratulasjon den gongen med at dei fleste esperantistar ikkje ville ha oppnått halvparten så mykje på hundre år som du har oppnått på dine femti fyrste.

Men så la han til: «dezirante al la jubileulino minimume kvindek pliajn same aktivajn jarojn». Han såg altså fram til minst femti nye år med eit tilsvarande aktivitetsnivå.

No har det snart gått førti nye år, og eg trur Støp-Bowitz ville ha vore nøgd.

Mitt fyrste møte med deg var under Universala Kongreso i Bergen i 1991. Der hadde eg den glede å observere deg i full fart gjennom Grieghallen med eit einaste stort smil om munnen. Og det var eit velfortent smil, for under di leiing vart Universala Kongreso i Bergen ein svært vellukka esperantokongress. Eg har vore på mange kongressar, og veit kva eg snakkar om frå eit publikumsperspektiv. Også i Revuo Esperanto, det internasjonale bladet til UEA, forstod dei kva som hadde hendt, og kongressen vart omtalt i svært rosande ordelag.

Bergens-kongressen var også usedvanleg synleg for den jamne bergensar, og med kongress-namneskiltet på brystet opplevde eg å verta stoppa på gata av blide bergensarar som ynskte meg hjarteleg velkomen til Noreg. Dei kom med den velkomsten på engelsk, men dei visste kva esperanto var, og dei hadde høyrt om kongressen.

Same sommaren gjekk du av som leiar i Norsk Esperanto-Forbund etter seks år i det vervet. Sjølv om du har prøvt å roe deg ned, så har du likevel med visse mellomrom levert friske og ikkje minst dagsaktuelle innspel:

For nokre få år sidan føreslo du å omorganisere den norske esperantorørsla, at me kunne gå vekk frå den tradisjonelle medlemssentrerte organisasjonen og over til ein struktur som var meir i tråd med tida. Forslaget førte nok ikkje til den omfattande debatten som du hadde ynskt, men det illustrerer likevel at du gjev gjerne folk nye tankar å tenkje på, og det gjer du på grunngjevne måtar.

Du er også engasjert på meir tradisjonelt vis. På landsseminaret i 2006 var det du som var hovudattraksjon, med eit entusiastisk føredrag om norsk esperantohistorie, spesialbestilt av forbundsstyret. Du greidde sjølvsagt ikkje å dy deg der heller, så du smugla inn eit lite innlegg om fordelar og ulemper ved den landsmøteordninga som finst i dag.

Som sagt har du prøvt å roe deg ned. Men etter det eg har klart å spore opp, har du framleis to verv i esperantorørsla: Du er varamedlem i styret til Bergens Esperantoklubb. Og etter 51 samanhengande år er du framleis delegito (lokalrepresentant) for Universala Esperanto-Asocio.

Alt i alt har du – så langt – hatt 70 år som ein usedvanleg aktiv esperantist. Dette tyder at sjølv om me har prøvt å nøste i merittane dine etter beste evne, så kan me umogeleg ha greitt å få oversikt over alt det som du har gjort for esperantorørsla, og som du har gjort i tillegg til både lærargjerninga, kommunalpolitiske verv og verv i andre organisasjonar.

Du er sjølvsagt allereie æresmedlem i både Bergens Esperantoklubb, i Norsk Esperanto-Forbund og i Universala Esperanto-Asocio. Likevel følte me altså i forbundsstyret at det var noko som mangla.

Og i dag ser me at kongen var samd med oss.

På vegner av Norsk Esperanto-Forbund: gratulerer og takk!