Praha-erklæringen (1996)

Vi, deltakere i verdensbevegelsen for å fremme esperanto, retter dette oppropet til alle regjeringer, internasjonale organisasjoner og mennesker av god vilje; erklærer vår viljefaste hensikt å arbeide videre for målene som er beskrevet her; og innbyr hver enkelt organisasjon og hvert enkelt menneske til å slutte seg til vårt arbeid.

Esperanto ble lansert i 1887 som forslag til hjelpespråk for internasjonal kommunikasjon, og utviklet seg raskt til et levedyktig, nyanserikt språk. Det har i over hundre år fungert som bindeledd mellom mennesker på tvers av språk- og kulturbarrierer. I denne tiden har målene til de som snakker det ikke mistet sin betydning eller aktualitet. Verken den verdensomfattende bruken av enkelte nasjonalspråk eller fremskrittene innen kommunikasjonsteknologi, og heller ikke utviklingen av nye metoder for språkopplæring vil kunne oppfylle følgende prinsipper, som vi betrakter som vesentlige for en rettferdig og effektiv språklig ordning:

1. Demokrati.

Et kommunikasjonssystem som gir noen mennesker livslange privilegier, mens det krever av andre at de skal streve i årevis for bare å oppnå en lavere grad av kompetanse, er grunnleggende udemokratisk. Selv om esperanto, som ethvert annet språk, ikke er fullkomment, er det alle konkurrenter helt overlegent når det gjelder likeverdig kommunikasjon.

Vi hevder at mangel på språklig likeverd resulterer i språklig ubalanse på alle nivåer, inkludert det internasjonale. Vi arbeider for demokratisk kommunikasjon.

2. Internasjonal utdannelse.

Ethvert etnisk språk er knyttet til en bestemt kultur og nasjon (eller nasjoner). F.eks. lærer alle engelskelever om kulturen, geografien og politikken til de engelskspråklige landene, særlig USA og Storbritannia. Den som studerer esperanto lærer om en verden uten grenser, hvor hvert land blir fremstilt som et hjem.

Vi hevder at utdannelse ved hjelp av ethvert etnisk språk er begrenset av et bestemt verdensperspektiv. Vi arbeider for internasjonal utdannelse.

3. Pedagogisk effektivitet.

Bare noen få prosent av de som studerer et fremmedspråk, oppnår å beherske det fullt ut. Med esperanto er dette mulig til og med ved selvstudium. Forskjellige studier viser hvordan kunnskaper i esperanto letter innlæringen av andre språk. Esperanto anbefales også som kjerneelement i kurs som skal utvikle elevenes språkbevissthet.

Vi hevder at vanskelighetene i de etniske språkene alltid vil presentere en hindring for mange elever, som ellers ville ha hatt nytte av kunnskaper i et fremmedspråk. Vi arbeider for effektiv språkopplæring.

4. Flerspråklighet.

De som snakker esperanto utgjør et av de få større språksamfunn hvis medlemmer uten unntak er to- eller flerspråklige. Alle har tatt på seg oppgaven å lære minst ett fremmedspråk godt nok til å kunne bruke det muntlig. I mange tilfelle fører dette til kunnskaper i og kjærlighet til flere språk, og generelt til en utvidet personlig horisont.

Vi hevder at tilhørere av alle språksamfunn, store som små, bør ha en reell sjanse til å tilegne seg et fremmedspråk og kunne bruke det til å kommunisere godt. Vi arbeider for å hjelpe dem til det.

5. Språklige rettigheter

Den ulike maktfordelingen mellom språkene er oppskriften for konstant språklig usikkerhet, eller direkte språklig undertrykking hos en stor del av verdens befolkning. I esperantomiljøet møtes de som taler små og store språk -- nasjonale språk og minoritetsspråk -- på nøytral grunn, takket være den gjensidige viljen til kompromiss. En slik balanse mellom språklige rettigheter og forpliktelser skaper presedens for å utvikle og vurdere andre løsninger på misforhold og konflikter mellom språk.

Vi hevder at de store maktforskjellene mellom språkene undergraver garantiene formulert i mange internasjonale dokumenter, om likeverdig behandling uavhengig av språk. Vi arbeider for språklige rettigheter.

6. Språklig mangfold.

Regjeringene i de enkelte landene ser gjerne på det store språklige mangfold i verden som en hindring for kommunikasjon og utvikling. Men for de som bruker esperanto er det språklige mangfold en varig og uunnværlig kilde til rikdom. Følgelig er ethvert språk, likesom enhver dyreart, verdifullt i seg selv, og er verne- og støtteverdig.

Vi hevder at kommunikasjons- og utviklingspolitikken, hvis den ikke er basert på respekt for og støtte til alle språk, betyr en dødsdom over flertallet av språk i verden. Vi arbeider for språklig mangfold.

7. Frigjøring av individet.

Ethvert språk både frigjør og hemmer de som bruker det: Det gir dem muligheten til å kommunisere seg imellom, men det stenger for kommunikasjon med andre. Esperanto ble planlagt som globalt kommunikasjonsmiddel, og er nå et av de store realiserte prosjektene for menneskets frigjøring -- et prosjekt som skal gjøre det mulig for alle å delta som individ i verdenssamfunnet, med solide røtter i sin lokale kulturelle og språklige identitet, men ikke begrenset av disse.

Vi hevder at den eksklusive bruken av nasjonale språk uunngåelig skaper hindringer for friheten til å uttrykke seg, kommunisere og slutte seg sammen med andre. Vi arbeider for frigjøringen av mennesket.