Hvilke fordeler har esperanto?

(Intervju med Otto Prytz i Språkteigen, ved Frank Nordli, oktober 1997)

Hva var egentlig ideen bak å konstruere et felles fremmedspråk?

Folk som hadde forskjellige språk som morsmål, skulle kunne kommunisere på like vilkår, og da måtte det til et språk som ikke skulle være noens eiendom, og som samtidig skulle være så lett å lære at man ikke trengte å være spesielt språkbegavet for å lære det.

De gangene jeg har lyttet til esperanto, så er det noe som sier meg at det er greit å ha kunnskap i klassisk filologi for å snappe opp røtter og orddannelser?

Ja, og det må en også ha for å forstå fremmedord i norsk. Ord på esperanto skal kunne kjennes igjen fra så mange språk som mulig. Grammatikken er helt regelmessig, d.v.s.; kan du bøye ett verb, kan du bøye alle. Og grammatikken er sånn at en har et grunnord, og endelsene klistres på det ordet. Og for å gjøre ordforrådet så lite som mulig, er det et system av forstavelser og endelser som man setter til. Det har vi også på norsk -- vi kan si "lykkelig" og "ulykkelig". Vi sier "elske", men vi sier ikke å "uelske" for å "hate". Det gjør vi på esperanto. Og på norsk har vi et sett av flere endelser med samme betydning -- vi snakker om "frihet", "likhet", men ikke "brorhet". Så utlendinger som skal lære norsk, må ikke bare lære endelsene, de må også lære hvilke ordstammer som kombineres med hvilke endelser. På esperanto slipper vi det, for der har vi én endelse, eller én forstavelse, for én betydning.

Hvordan fattet du interesse for dette språket?
Det er jo ikke akkurat det første man tenker på som språkforsker?

Nei, men jeg ble språkforsker fordi jeg hadde lært esperanto tidligere. Det var sånn da jeg gikk på blindeskolen, at vi hadde obligatorisk undervisning i esperanto i femte klasse. Det skulle lette læringen av andre språk, og det gjorde det også. Det kommer av at grammatikken i esperanto er gjennomsiktig. Det som er gjennomsiktig i esperanto -- og som kanskje ikke er så gjennomsiktig i grammatikken i engelsk eller tysk eller fransk eller norsk -- det fatter vi bedre fordi vi har lært esperanto først. Så derfor er det mange som har konstatert at esperanto har det vi med et fint ord kaller en propedeutisk verdi. Og det betyr at det er godt å lære som plattform for å lære andre språk senere.

Men hvis jeg skal til utlandet, og har slitt og lært meg litt esperanto, så kan jeg ikke regne med å ramle borti en i London som snakker det?

Ikke uten videre. Det finnes adresselister over folk som man kan kontakte, og det er også en tjeneste med utveksling av gjester. Og det viser seg at de som kan esperanto, de er så åpne når det gjelder kommunikasjon med utlendinger, at det er lettere å komme inn på lokalbefolkningen ved hjelp av esperanto, enn det er ved hjelp av etniske språk, som vi gjerne kaller det.

Har esperanto noen klar svakhet i grupper av ord?
Er det like greit å uttrykke lidenskap som det er å si bil og båt og gulost?

Ja, jeg kan fortelle en historie fra 1954. Da ble spørsmålet om esperanto tatt opp på UNESCOs generalkonferanse i Montevideo, Uruguay. Og resultatet ble en resolusjon som anbefalte esperanto. Men -- en dansk språkprofessor innvendte mot det at: "esperanto kan nok kanskje brukes til å oversette uruguayanske menyer, men ikke som seriøst språk." Og da må jeg si at menyer, det er jo noe av det som er vanskeligst å oversette fra ett språk til et annet. Hvordan oversetter du "innherredssodd" til svensk? Lokale retter og skikker kan du ha vanskelig for å få gjort begripelig, men det er ikke noen svakhet ved esperanto, det er en svakhet ved et hvilket som helst fremmedspråk. Og skal du sammenlikne hvordan esperanto fungerer med hvordan et annet språk fungerer, så må du nesten sammenlikne det med hvordan det fungerer som fremmedspråk. For de fleste av oss som kan esperanto, har det som fremmedspråk. Og hvis du da sammenlikner å lære esperanto, ikke med å lære ditt morsmål, men med å lære et annet fremmedspråk, så vil andre fremmedspråk fortone seg som mye, mye mer kunstige enn esperanto, som jo er konstruert.

Hvis vi nå har inspirert en og annen av lytterne våre, som har lyst til å begynne med dette her, er man da henvist til korrespondanse, til brev, til CD-ROM e.l., eller finnes det skoler som er i sving?

Det er mulig å velge esperanto som valgfag. Det har vært gjort. Men det finnes vel ikke mange skoler i Norge i dag der det undervises i esperanto. Men en kan jo alltid ta kontakt med:

Norsk Esperanto-Forbund
Olaf Schous vei 18
0572 Oslo
tlf. 22 35 08 94
‹oficejo @ esperanto.no›