Av Ulf Lunde og Jardar Eggesbø Abrahamsen
Nei, det ville jo være dumt. Hele poenget med esperanto er at det skal være en brobygger mellom ulike språksamfunn. Poenget er å kunne bruke esperanto som felles fremmedspråk hvor det er naturlig, og unngå språklig imperialisme. Ingen skal eie språket mer enn andre, og folk stiller mer på like fot enn når en alltid bruker språket til den ene av samtalepartnerne.
Nei, det stemmer ikke. Dette er en vanlig misforståelse selv blant esperantobrukere.
Faktum er at de 16 «reglene» er 16 grunnprinsipper om hvordan bl.a. formverket skal se ut, f.eks. at substantiver ender på -o og adjektiver på -a, som i hejmo ‘et hjem’ og hejma ‘hjemlig’. Men grunnleggende sett er de bare en kjapp oversikt over språket, og sier bare til en viss grad hvordan de grammatiske elementene skal brukes. Det er mye som ikke dekkes av disse 16 reglene. For eksempel har esperanto i praktisk bruk utviklet den finessen at det er umulig å lage sammensatte ord hvor første ledd er et verb (derfor heter «lærebok» lerno-libro med substantivet lerno 'læring', ikke verbet lerni ‘lære'), bortsett fra hvis det andre leddet kommer av et modalverb (pagi-pova betyr 'betalingsdyktig', eller bokstavelig: 'betale-kunnende', med verbet pagi i første ledd).
Som språkstruktur må man regne med at esperanto er like komplisert som andre språk. Det er den prisen en må betale for å ha et levende språk, ettersom vi mennesker som «grammatiske skapninger» stapper massevis av grammatiske strukturer inn i språkbruken vår, enten vi vil det eller ikke.
Men som læringsobjekt er språket esperanto relativt enkelt. Og her har nok de 16 grunnprinsippene mye av æren fordi de begrenser pugginga en del. Så selv om esperanto er komplisert på én måte, er det enkelt på en annen måte.
Ingen språk er «logiske og entydige», og det har heller aldri vært meningen at esperanto skulle være slik. Esperanto skal brukes til kommunikasjon mellom mennesker, og som «grammatiske skapninger» er ikke mennesker logiske. Uten at det gjør noe. Vi klarer oss bra likevel, eller kanskje nettopp fordi vi er «grammatiske skapninger».
Det er greit nok at det ikke finnes sterke verb og sånt på esperanto, men dette er bare noe som gjør det lettere å lære språket enn hvis man skulle pugge ulike bøyningsmønster for ulike verb. «Logisk» blir ikke språket av den grunn, og det finnes mange homonymer (ord som ser ut på samme måte, men som er ulike ord likevel), akkurat som på andre språk.
Dette kan gi opphav til vitser av samme type som elgen som svømte over elva og ble rein: Hva sier hvepsen [esperanto: la vespo] når den stikker? -- Bonan vesperon. Ordet «vespero(n)» betyr 'kveld', og bonan vesperon betyr 'god kveld'. Men som avledet ord kan «vesp-ero» også bety 'bestanddel av en hveps'.
I katolske sammenhenger kan denne vitsen av og til dukke opp: Hva får du hvis du klipper opp et papir i mange biter? -- Ingenting, for paven gjør ikke feil. Uforståelig på norsk, selvsagt, men på esperanto kan ordet «paperaro» bety enten 'en ansamling av papirer' (paper-aro) eller 'pave-feil' (pap-eraro).
I tillegg kommer det at esperanto har en del kulturelle referanser, selvsagt til verden generelt, slik alle språk har, men også til slikt som skjer i eget språksamfunn, også til liks med andre språk. Verbet «krokodili» skulle logisk sett bety 'å oppføre seg som krokodille' (hva nå dette skulle gå ut på), men det betyr i praksis 'å snakke morsmålet sitt i esperanto-sammenhenger'. Det blir regnet som lettere uhøflig, fordi andre som ikke kan det språket, ikke vil forstå det som blir sagt. Opphavet til ordet «krokodili» skal visst ligge i undervisningsmetoden til en legendarisk esperantolærer for mange år siden. Han la stor vekt på praktisk, muntlig bruk av esperanto, og kursdeltakerne fikk ikke snakke noe annet språk, med ett unntak: når læreren plukket fram en krokodilledukke.
Alt etter hvordan man definerer «levende». Men esperanto blir iallfall brukt av mennesker over hele verden hver eneste dag, både skriftlig og muntlig. Språket brukes både til dagligdags prat og til vitenskapelige emner. Språket har egen litteratur og musikk. Akkurat som andre språk tilpasser det seg skiftende tider innen teknologi og samfunn. Intet mystisk i så måte, altså.
Noen familier bruker esperanto som språk hjemme f.eks. fordi foreldrene har forskjellig morsmål.
Når folk møtes og utøver kulturaktiviteter, handler det jo ofte om å ta med seg kulturuttrykk fra der vi kommer fra. Men så møtes vi, da, og utvikler våre vaner og særegne tradisjoner, og får felles referanserammer.
Det finnes en omfattende litteratur på esperanto, en del er originalt skrevet på språket og en del har blitt oversatt fra andre språk. Det dreier seg om både skjønnlitteratur og faglitteratur. Sang-repertoaret er mer enn omfattende nok, her er nok godbiter for den som liker å trimme stemmebåndene. I tillegg finnes en rekke musikkutøvere som bruker esperanto i sine tekster, både rock og andre musikksjangere er representert. Språket og språkbrukerne har sine egne tradisjoner og sin egen historie. Også esperanto-miljøene har sin versjon av verdenskrigene, bl.a. med forfølgelser under Hitler. Og også esperanto har altså sine Ibsener.
Det må nok være opp til hver enkelt av oss å avgjøre hvordan vi opplever noe.
En kan uttrykke det samme på esperanto som på andre språk. En kan gi uttrykk for vitenskap og filosofi, og for kjærlighet og hat. En kan banne og en kan rose folk, en kan uttrykke glede og sorg. Som litteraturspråk står det slett ikke tilbake for andre språk.
Men ingenting av dette er jo i og for seg esperantos egen fortjeneste. Det å uttrykke seg varmt/kaldt og livfullt/livløst henger mer sammen med den som uttrykker seg, enn det språket som benyttes. Hva som er varmt og kaldt språk, har mer å gjøre med språkbruk og språkbrukere enn med språket selv.
Så svaret er vel: Hverken esperanto eller noe annet språk er kaldt, varmt, livløst eller livfullt i seg selv. Alt avhenger av den som bruker det, og hvordan noe oppleves i den konkrete situasjonen.
Esperanto vil – som alle andre språk – aldri være «fullkomment utviklet». Det vil alltid være i forandring, det vil aldri stå på stedet hvil. Ordforrådet i esperanto skulle rekke for det meste, som i alle språk. Esperanto har vist seg å være fullt brukbart som hjemmespråk, og ulike typer fagterminologi er også godt etablert, f.eks. i jernbanefaget.
En hundreårig språktradisjon er mer enn nok for å skape nyanser og undertoner, når vi vet hvor mange nyanser og undertoner vi kan skape på norsk bare med referanse i en eller annen ting som skjedde forrige uke. Selvfølgelig kan det by på utfordringer å oversette nyansene i uttrykk som «kremjente», «det oser mann av Kjakan», og ordspillet i replikkvekslingen mellom frisøren og kunden: «du er steinkul – jeg er stein død». Men slike problemer ville vi nok fått uansett språk.
Dette var forresten autentiske eksempler fra arbeidet med å oversette Pondus til esperanto, og oversetteren landet på «dolĉulino» for kremjente. Kjakan som oser mann ble at han «disradias testosteronon». Og replikkvekslingen ble «vi tute reĝas – mi tute mortas».
Det er alltid nyttig å kunne språk, før du vet ordet av det, snakker du med noen som kan det. Spesifikt for esperanto er det vanlig å nevne det verdensomspennende nettverket av frivillige hjelpere (det såkalte «delegatnettet»), som alltid er nyttig å ha i kofferten når en skal reise eller når en ønsker informasjon om lokale forhold andre steder i verden. Tilknyttet dette nettverket er også fagpersoner på en rekke områder. Vil du overnatte gratis, finnes det også et nettverk av esperantoverter. Les mer her.
En kan ikke gå på gata og snakke med hvem som helst på esperanto. Til gjengjeld er esperantobrukere godt organisert, slik at når en først står og trenger hjelp fra noen som kan språket, så er det lett å finne en slik person. En godt utbygd infrastruktur (alle språk trenger en infrastruktur) har æren for det. Esperanto har jo ikke noe geografisk område, så isteden har infrastrukturen bl.a. tatt form av arrangementer (så folk får møte hverande og praktisere språket) og egne tjenester i regi av esperantoforbundene.
Mange esperantobrukere har ført seg opp som såkalte «delegater», frivillige «hjelpere», som er listet opp i årboka til det internasjonale esperantoforbundet. Fordelt over hele verden finnes det folk som står parat til å yte ulike former for assistanse. Spesielt stor mulighet til å praktisere språket har en selvfølgelig under et esperanto-arrangement, det være seg en kongress, et turist-opplegg eller en samling der en møtes ganske enkelt for å ha det moro.
Forøvrig gir dagens verden gode muligheter til kommunikasjon mellom språkbrukere rundt omkring i verden, f.eks. med brev, telefon eller internett. En kan lese språket i bøker, tidsskrifter eller nettaviser, og høre det på CD, radio og nettradio.
Store deler av ordforrådet til esperanto (ikke alt) har oppstått på grunnlag av det en finner i europeiske språk, og man kjenner også igjen ganske mye i grammatikken. Måten en bruker ordene på er derimot ikke akkurat slikt som man forbinder med europeiske språk. Bruken av for- og etterstavelser gjør at en ut ifra én ordstamme kan danne en rekke nye ord. Man kan litt overflatisk si at esperanto har mange europeiske trekk, men at det også har trekk som ikke er typisk europeiske, samt at det i alle fall er enklere å lære enn det vi vanligvis forbinder med merkelappen «europeiske språk».
Språket finnes både i Afrika og Asia, og japanere utgjør en ikke ubetydelig andel av deltakerne på de store internasjonale treffene.
I den grad språk blir «ødelagt» av naturlig utviking, er dette noe som selvsagt gjelder både esperanto og andre språk. Engelsk er for eksempel ikke noe enhetlig språk, men finnes i flere varianter verden over, som alle omtales som engelsk. I Norge er vi mest vant med britisk og nordamerikansk engelsk.
Ordforrådet vil alltid utvikle seg da en trenger nye ord for nye tekniske hjelpemidler, for nye trender og for nye begreper. Samtidig vil nye uttrykksmåter i sosial omgang være naturlig da man i dag er mindre formell enn tidligere i den sammenhengen. Ordbøkene fungerer som en rettesnor for alle på samme måte som i andre språk.
Bruken av visse elementer i esperantogrammatikken har endret seg litt gjennom praktisk språkbruk opp gjennom årene. Likevel ligger den grammatiske grunnmuren fast, f.eks. at substantiver nå og i all framtid skal ende på -o. Dette er en forutsetning for den stabiliteten som esperanto har vist til nå. Bruksmåten kan forandre seg med årene, men selve de grammatiske elementene ligger fast.
Men ikke minst foregår det også noen sterke sosiolingvistiske prosesser mellom esperantobrukere: Folk møtes, og folk snakker sammen. Da skjer trolig den samme slags språklige «kontroll» som når folk ellers snakker sammen, nemlig at de nærmer seg hverandre språklig. Fenomenet heter «konvergens», og er en godt beskrevet mekanisme i sosiolingvistikken. Tenk på hvordan vi selv snakker morsmålet vårt: Vi snakker litt ulikt alt etter hvem vi snakker med (og det kan være så små forskjeller at det knapt kan merkes, men også så store at man hører det straks).
Blant esperantobrukere skjer denne konvergensen og gjensidige kontrollen mellom folk fra hele verden, og trolig mye mer nå som folk har mer kontakt med hverandre enn før. Det blir omtrent som norsk i en moderne verden, hvor dialektene likner stadig mer på hverandre fordi folk har mer kontakt med hverandre nå enn før.
Nei, det skulle tatt seg ut. En herre ved navn Zamenhof lanserte esperanto i 1887, men under den første internasjonale esperantokongressen i 1905 gav han avkall på alle rettigheter, og overlot til esperanto-brukerne selv å bruke det slik at det kunne utvikle seg videre. Det eneste kravet han stilte var at de 16 grammatiske grunnprinsippene (som i praksis bare utgjør en oppsummerende innføring i formverket) skulle ligge fast. Det er muligens denne fraskrivingen av opphavsretten som har æren for at esperanto fikk sjansen til å utvikle seg til et brukbart språk.
Esperanto oppfører seg altså som andre språk: Det er språksamfunnet som bestemmer språkbruken. Dukker det opp et nytt fenomen, f.eks. fjernsyn eller datamaskiner, er det språksamfunnet selv som gjennom vanlig bruk kommer fram til et ord for det nye fenomenet. Og den som leser gamle tekster på esperanto, vil fort oppdage at stil og uttrykksmåter var noe annerledes dengang. Språk vedtas ikke, og så heller ikke esperanto. Den som snakker esperanto, norsk eller engelsk, tenker sjelden på hvordan språket en gang oppstod.
Det finnes to slags esperantobrukere. Det finnes de som ikke bryr seg om dette spørsmålet, og som mener hele spørsmålet irrelevant. For dem er det viktigere å bruke språket selv, ha det moro osv. Den andre gruppen av esperantobrukere har gjort seg opp en mening om hva svaret på spørsmålet skal være.
Og de sistnevnte krangler av og til om det så fillene fyker. Noen mener at det hadde vært helt herlig om EU kunne innføre ett felles fremmedspråk til intern bruk, og at det hadde vært fint om dette språket var nasjonalitetsnøytralt, f.eks. esperanto. Det ville vært både rettferdig og hadde hjulpet på de språkrelaterte kostnadene.
Andre mener at det ville være helt på trynet å innføre esperanto på den måten, fordi det har en demokratisk verdi i seg selv å få bruke sitt eget språk på politisk og administrativt toppnivå i EU. Dessuten ville esperanto da i praksis blitt «EUs språk», og dermed ikke lenger fullt så nasjonalitetsnøytralt. Og forøvrig er hele ideen urealistisk.
Et alternativ som noen har foreslått, er å bruke esperanto som «brospråk» rent administrativt, dvs. at alle oversetter via esperanto. Da kunne alle ha brukt sine egne språk, og få dokumentene og talene sine oversatt/tolket som før, bare via esperanto. For eksempel kunne et tysk dokument bli oversatt til esperanto, og så ble dette dokumentet oversatt videre til alle de andre språkene. Dette har den fordelen at det er billigere enn å oversette direkte i alle retninger mellom alle språk, og en ekstra fordel med esperanto som «brospråk» er at det er relativt lettlært.
Ulempen er at det i utgangspunktet er nokså vanskelig å oversette formelle dokumenter pinlig nøyaktig fra ett språk til et annet. Skulle man innføre et «brospråk», måtte man dermed ofte uansett kunne originalspråket og kjenne den tilhørende kulturen og det tilhørende samfunnet for å klare å oversette nøyaktig, uansett hvilket språk som ligger i midten.
Fra tid til annen dukker det opp påstander fra esperantobrukere om at hvis vi alle hadde brukt esperanto istedenfor engelsk som internasjonalt språk, så ville hverken norsk eller andre språk bli påvirket. Men hva bygger denne påstanden på?
Svaret er: ingen verdens ting. Poenget med esperanto er ikke å beskytte språk mot lånord, og det ville heller ikke ha fungert på den måten om esperanto ble like populært og psykologisk nøytralt som engelsk er i Norge. Språk med prestisje vil alltid påvirke andre språk, og det er ingenting som tyder på at esperanto er noe annerledes.
Tvert imot, esperantobrukere fletter villig inn esperantoord i sin norske dagligtale. På hotellet sier vi «nå drar jeg ned på kongresejo» (kongresslokalet), og spør om de andre vil slå følge. Klubbmøtene blir gjerne avsluttet med «kafklaĉo» (kaffeslabberas), hvor vi til tider også «krokodilas» (snakker på morsmålet vårt) om den effektive «lå kå kå» (LKK, lokal arrangementskomité) for det kommende landsmøtet.
Det språket som har prestisje i et gitt språksamfunn, påvirker andre språk i det samfunnet. Slik var det med tysk i Norge for noen hundre år siden, slik er det med engelsk i Norge i dag, og med norsk i samiske områder. Og slik vil det etter alt å dømme være med esperanto i Norge hvis esperanto hadde hatt den rollen som engelsk spiller i dag.
Poeget med esperanto har da heller aldri vært å beskytte små språk. Like fullt ser esperantobrukere flest ut til å ha stor sympati for ideologien om et språklig mangfold i verden, og vil gjerne at alle språk skal få en sjanse til å leve. Den beste måten å gi språk gode livsvilkår på er å bruke dem mest mulig på så mange områder i samfunnet som mulig. Hvilket språk som brukes i sammenhenger hvor et felles fremmedspråk behøves, blir et helt annet spørsmål. Uansett er det ikke helt uvanlig for esperantobrukere å kunne flere språk.
Det får tiden vise. Men uansett er det jo litt spesielt at et språk som oppstod som et rent skrivebordsprosjekt i Polen på 1800-tallet, snakkes over hele verden i dag.